Kl. 0700 fredag 20. april var 9 forventningsfulle ølklubbmedlemmer underveis fra Hamar til Gardermoen. Der ble troppen supplert med Aina fra Sarpsborg, Else fra Oslo og Astrid fra Trondheim. Vi siktet oss mer eller mindre i felles tropp inn mot avgangshallen til utlandet, og fant gate’n til Dublin-flyet.

Flyturen over Nordsjøen gikk som den skulle, og etter at taxiene hadde fordelt oss på hotellene møttes vi på det som ble oppmøtestedet vårt i Dublin: O’Neills pub like ved Trinity Collage midt i Temple Bar-området. Dette var en av pubene Tom Egan anbefalte oss å besøke, og vi benytter igjen anledningen til å takke Tom for alle de gode tipsene vi fikk med oss. De var til kjempegod hjelp for oss både da vi fartet rundt i Dublin, og ikke minst da vi besøkte landsbyen ute på Howt.

I tillegg til å være en typisk pub for den øldrikkende gjest, kom det mange innom O’Neills for å få seg en matbit. Både kalde og varme retter sto på menyen, og forunderlig nok valgte mange å drikke vann til maten. Men ikke vi…

Vi ankom Dublin i godt solskinn, og det fine været vedvarte da vi satte kursen mot Guinnes-bryggeriet. Her ventet billetter på oss, spandert på oss av Ringnes (takk nok en gang til Stein Rune Bakke). Vi gjennomførte en selvguidet opplevelsestur gjennom det nye opplevelsessenteret. Senteret lå inne på selve bryggeriområdet, og vi startet i første etasje med gjennomgang av bryggeriprosessen, via div. historiske tilbakeblikk oppover i etasjene, for så å ende opp med smaksprøve i 6’ etasje og utsikt ut over hele Dublin fra glasstårnet helt øverst oppe. For oss Guinnes-elskere var dette en opplevelse som satte varig spor etter seg.

På veg hjem var vi innom Dublins eldste pub, The Brazon Head, hvor vi traff på en annen norsk ølklubb. Atmosfæren i denne puben gjenspeilte de virkelige gamle og gode tradisjoner.

På kveldstid sydet det av liv i hele Temple Bar-området, og vi var enige om at begrepet fulle hus fikk en helt ny dimensjon over seg da vi ville inn på de populære stedene.

Lørdag møttes vi etter hvert igjen på O’Neills, og noen av oss besøkte deretter Whiskey-destilleriet Jameson. Her ble vi guidet rundt, og fikk selvfølgelig en smaksprøve på de produserte varer.

Det ble lite tid til rehabilitering på hotellene. Nye steder ble besøkt, og vi begynte etter hvert å gjøre oss godt kjent i sentrumsområdet hvor forresten biltrafikken dominerte i meste laget. På den måten kan mye være sagt om Dublin: masse biler og masse puber, heldigvis uten noen spesiell sammenheng mellom disse, tror vi.

De fleste av drosjesjåførene likte å fortelle oss masse både om Dublin og Irland, og vi lærte noe nytt på hver drosjetur.

Når det gjelder utvalget av øl, ble vi forundret over at tilbudet var så begrenset som det var. Spesielt med tanke på øl fra tappekran. På alle puber solgte de den tradisjonelle Guinnes’en, og i tillegg Guinnesproduktene Smithwicks (tilsvarende Kilkenny) og lagerølet Harp. Dette var riktignok veldig godt øl, men utover noen få sorter til, bl.a. Carlsberg og noen av de lettere amerikanske variantene, var mangfoldet ikke så veldig imponerende.

Søndag morgen stillte flere av oss, som det seg hør og bør, til messe i St. Patrick Church. Men det vi trodde var en katolsk messe viste seg å være en protestantisk gudstjeneste- men som innholdsmessig har tilegnet seg mange av de typisk katolske særtrekkene. Etter gudstjenesten syntes vi at vi hadde gjort oss fortjent til nye pub-besøk, og på Oliver opplevde vi ekte irsk folkemusikk servert direkte fra nabobordet.

Her kunne vi ikke bli lenge, for nå skulle vi besøke landsbyen på Howt- en halvøy ca. 25 min. med tog ut fra Dublin sentrum. Her var det grønt og fredelig og med masse båter i båthavna. Igjen skinte sola på oss, og med utsikt utover Irske-havet kunne vi slå fast at Howt var en riktig perle og en vakker kontrast til det travle Dublin sentrum. Og sannelig rakk vi ikke å besøke et par puber her ute også.

Opplevelsene sto i kø for oss, og søndagskvelden fikk vi virkelig oppleve irsk folkemusikk. Først av det underholdende slaget med gjøgling, musikk og felles sang fra unge og gamle- side ved side. Så senere fra en gruppe som fremførte tradisjonell irsk folkemusikk. Som presidenten sa: her ble man revet med av stemningen- om man ville eller ikke.

Mandag morgen var det ugjenkallelig slutt, og vi satte kursen atter mot gamlelandet. Men hvordan vi klarte å oppleve så mye i løpet av 3 dager er nesten uforståelig. Vi i Hamars Culturelle Ølvenner har etter hvert lagt flere fine turer bak oss, men konklusjonen må atter en gang bli at dette nok var høydepunktet så langt.

Kjell S.